Jeg har begynt å jobbe på ett sted som heter Jobbhuset, det skal være en mellomstasjon før jeg skal ut i ordentlig jobb,
jeg var klar over at jeg kunne møte kjent folk der siden det er en ganske lokal ting, og jeg møtte
jo flere fra skolen, som er greit, hadde ikke noe i mot dem.
Jeg har jobbet der 2 dager i uka i 3 uker, og på torsdag vandrer ene mobberen min inn døra.
Jeg kjente han igjen med en gang. Det gikk ett kaldt grøss gjennom hele meg.
Hele meg stivnet og jeg fikk flashback etter flashback.
Men ett spesielt flashback bombanderte meg om og om igjen, det føltes ut som at jeg ikke fikk puste og tiden sto helt stille.
Denne personen var ikke den som mobbet meg oftest, men definitivt den som gjorde det verste mot meg, vi kaller han CE,
CE har en lillebror, lillebror kaller vi SE, SE var han som mobbet meg aller mest på skolen,
han gikk også i min klasse, så fikk aldri pause fra han.
Men det minnet som bombanderte meg mest var at det var vinter og jeg gikk i min egen verden på toppen av ett ganske
bratt fjell inne på skole området, det var vel 30-40m bratt nedover, jeg så at CE og SE sto der,
jeg skulle bare forbi, men de tok tak i meg og kastet meg utenfor kanten, det var is hele veien ned
og ingen mulighet for meg å bremse eller stoppe opp, så endte opp med masse kuler og blåmerker overalt,
var bare flaks at jeg ikke slo hode eller døde.
Så begynte tårene å presse på, pulsen økte og hele meg begynte å dirre, jeg ville bort, jeg ville hjem, jeg ville ringe mamma
(men hun er i Tyrkia så det gikk ikke) Den intense frykten jeg følte hele veien ned,
kom tilbake sammen med flashbackene, det var som om noen hadde satt minnet på repeat.
Så kom sjefen min bort å spurte om jeg kunne gjøre noe for han, så jeg sa at jeg var vanvittig trigget akkurat nå,
han sa at han så det og ba meg bli med inn på kontoret for en prat, jeg fortalte at CE pleide og mobbe meg,
men ikke hva han hadde gjort, tårene bare rant og rant. Han spurte hva jeg ville, om jeg ville ut å få frisk luft,
sitte på kontoret, eller reise hjem. Han sa også at jeg kunne bli med på kjøre oppdrag for å komme litt bort fra CE.
Jeg svarte ja med engang til kjøre oppdraget og at jeg ville sitte på kontoret til jeg hadde roet meg ned.
Jeg ville jo aller mest hjem, men da vinner jo CE igjen, vil jo ikke at han fortsatt skal ha så stor makt over meg da dette skjedde for nesten 20år siden,
Så jeg satt å gråt i nærmere 1 time på kontoret til sjefen, han kom inn å sjekket innimellom,
men han sa til slutt at han hadde plassert CE på en annen avdeling. Så da klarte jeg å stoppe å gråte
og begynne å jobbe igjen, men det gikk bare 15min så kom CE tilbake, de trengte han ikke på den avdelingen.
Jeg distanserte meg mentalt fra hele greia så mye som jeg kunne, satt i ørepropper og gjordet det jeg skulle gjøre.
Så kommer en kompis bort å prater til meg, vi kaller han CH, men da ser CE dette og sier *Er dette hu du pratet om?*
HÆ tenker jeg da.
CH svarer *Ja, ligg unna henne, hun er broren min sin*
CE ser på meg å sier *ja ok*
Jeg sitter der i sjokk, men så begynner CE å prate til meg, spørr hvor jeg er fra, osv, så svarte jo at jeg gikk i klassen til SE og
da begynner han å prate om hvor bra SE har det i dag, hvor mye bra han har gjort ut av livet sitt osv,
noe jeg absolutt ikke trenger å vite, for min del kunne SE bare brenne i helvette
etter alt han gjorde mot meg og alle traumene jeg har etter han den dag i dag.
Men det virket ikke som at CE kjenner meg igjen fra skolen.
Så begynte han å prate om at SE vurderte å begynne å jobbe som en av sjefene på jobbhuset og hele meg frøys til igjen,
Det er jo ett mirakel at jeg sitter her mens CE prater til meg som om vi var venner, men hvis SE kommer hit, så går jeg ut døra og kommer aldri tilbake!
Dagen gikk mot slutten og jeg går å ser etter sjefen for å si hadet, men fant han ikke, så jeg gikk ut av døra på minuttet,
og i hele bil turen inn til drammen så satt jeg å gråt, knakk helt sammen.
Hele resten av dagen var bare kaos i hodet mitt. Men jeg dro ikke hjem, jeg ble der, jeg sto face to face med noen som prøvde å drepe meg!
En venninne av meg har sakt at jeg har hatt denne fargen uvanlig lenge xD
Jeg har hatt så å si alle fargene (utenom knæsj gul og knæsj grønn)
Her er noen av fargene jeg har hatt:
Så da er problemet nå å velge hvilken farge jeg skal ta neste gang!
Nå har jeg perfekt utgangspunkt siden jeg er platina blond.
En kompis som er frisør anbefalte meg å prøve pastell rosa, mens tantebarnet mitt ville at jeg skulle ta hele regnbuen.
Sommern 2021 så dro jeg til frisøren og kuttet av mye hår, fikk meg en Pixie cut!
Som jeg digget veldig der og da, men savnet fort det lange håret mitt og alt jeg kunne gjøre med håret når det var langt,
Så da har jeg brukt det siste året på å gro ut håret og det er nå skulder langt, og når håret gror ut så skal man jo
farge det minst mulig så det er sterkest mulig når man begynner å farge det.
Det siste året har jeg hatt Burgunder rød, Mørkegrått, Askeblondt (min normale farge) Mørkebrunt, Askeblondt igjen, en rar Orange farge og nå Platina. Så det å ikke farge det, det går bare ikke xD
Men håret mitt er kjempe mykt og sterkt ettersom at jeg bruker olaplex hver uke, bruker hårmaske flere ganger i uka, varme beskyttende spray osv osv.
Hvis dere vil ha ett eget innlegg om hvordan jeg behandler håret mitt, legg igjen en kommentar! 🙂
Dette bildet ble tatt når jeg var ferdig hos frisøren for ca 2mnd siden, så det er jo litt lenger nå,
men fargen har blitt litt gulere
Og er jo ikke det at jeg ikke syns at jeg ikke kler blond eller noe sånt, bare jeg som er lei av den samme fargen over lengre tid!
Så vurderer da sterkt å farge det pastell rosa som kompisen sa!
God kveld kjære lesere!
Som skrevet i tidligere innlegg så gikk jeg ned ganske mye på kort tid,
har i ettertid gått ned litt over 4kg til, så veier nå 66,6kg og klassifiseres som normalvektig. Men hjernen henger ikke helt med.
Jeg føler meg fortsatt ikke tynn nok, det er ikke bra nok.
Jeg må lenger ned, som at det å gå ned mer vil bli kvitt den løse huden jeg har på magen,
eller bare gi meg bedre selvfølelse.
Når jeg går fordi ett vindu, ett speil, eller rett og slett ser skyggen min, så virker det helt uvirkelig
Samme når jeg prøver klær i butikkene, velger som regel for stor størrelse når jeg går til prøverommet.
Eller når jeg går på macdonalds og kjøper meg en meny og rett og slett ikke klarer å spise opp fordi magen har krympet så mye.
Før kunne jeg spise 2 bigmac, en stor pomfritt og en stor milkshake og merket nesten ikke at jeg hadde spist.
På onsdag kjøpte jeg meg en vanlig Chicken salsa og en Medium milkshake og ble så mett at jeg fikk vondt i magen, Det virker ikke virkelig at det er alt det er plass til.
I dag var lengste gåturen på lenge, ca 5km, og hadde på meg trenings tights og når jeg så skyggen av beina mine så ble jeg
sjokkert, er det sant? er beina mine så tynne? Men hvorfor får jeg fortsatt ikke på meg de fleste knehøye støvletter da?
Jeg føler meg ikke like stor som jeg var, men jeg føler meg heller ikke like tynn som jeg ser ut som
på bildet over her, men alt har jo skjedd på under 2år så kanskje følelsen går over snart.
Jeg har alltid vært glad i geologi, drømmen min som liten var å bli Vulkanolog, men jeg endret tanker på ungdomskolen, noe jeg angrer for den dag i dag, men vi får se, kanskje jeg går tilbake til skolen om ikke så alt for lenge.
Men uansett så har jeg funnet en del røyk kvarts oppi skogen her, og det gjorde så jeg begynte å google, og det viser seg at det er en Topas gruve i nærheten, og på andre siden av fjellet hvor den gruva befinner seg så skulle det være Akvamarin, så jeg ble jo helt gira, jeg snakket med pappa og han ville være med, så vi pakket en sekk med 2 hammere, 2 meisler, vann, og 2 bananer, nå skulle vi ut på jakt!
(bildet er lånt fra google)
Så på fredag tok vi på oss tur tøy og fjellsko så dro vi.
I følge google så skulle det være 5 gruver der, men det var så gjengrodd at vi bare fant 2, men vi fant ingen topas, heller ikke rundt gruvene, så da begynte vi å over fjellet, etter en stund så fant vi plutselig at området som var gjerdet inn med ett 3.meter høyt gjerde, men vi så ikke noen grunn til det, så selvfølgelig så måtte jeg krabbe under for å se hva som befant seg der, (Tenk om det var topas der?) men det var en veldig dyp kløft, hvertfall 10meter rett ned, så det var bare sperret for at dyr og mennesker ikke skulle falle ned. vi gikk videre til det begynte å bli bratt, som det sto advarsler om på nettsiden at det var i det bratte partiet man kunne finne akvamarin.
Vi prøvde å lete etter riktig mineralblanding i fjellet, ‘’Granite Pegmatite” som det heter på engelsk, det vil si granitt med riktig mineral blanding for at krystaller skal gro der.
Vi fant utrolig lite av det, så det var veldig skuffende. Akvamarin er veldig sjeldent, så regnet ikke med å finne så mye, men hadde ett håp om å i alle fall finne 1, men etter som tiden gikk så fant vi bare 1 røyk kvarts, og i følge hva jeg har lest så er det større sannsynlighet å finne akvamarin i områder med røyk kvarts, men siden vi bare fant 1, så var sannsynligheten for å finne noe akvamarin her, veldig liten, så etter 3 timer leting i varmen så bestemte vi oss for å gi oss.
Men jeg fant en liten klump med masse små krystaller og en stor bit med kråkesølv, som jeg tok med meg hjem.
Litt uklart bilde men.
Så det var en ganske skuffende tur, men jeg er jo helt fersk på dette, og det er sjeldne krystaller å finne, men da ga jeg det ett forsøk i alle fall 🙂
Jeg la ut en tiktok video av hele turen, den kan dere se her 🙂
God dag kjære lesere! Jeg har noe som heter Unnvikende Personlighetsforstyrrelse, og de siste mnd har den holdt seg rolig, og jeg tenker at det er nok fordi det er så mye annet som har skjedd at den rett og slett ikke har kommet seg fram foran alt det andre.
Men på fredag så ble jeg invitert ut for å drikke med noen venner, dette er første invitasjon til å drikke siden Rally festen i April, etter masse tankekjør så sa jeg Ja!
Usikker på om jeg i det hele tatt skulle drikke ettersom at det gikk så utrolig galt etter siste fest, så bestemte jeg meg for å bare drikke Smirnoff Ice og ikke blande noen ting! Og drikke like mye vann som alkohol!
Kom meg på festen litt senere enn de andre, det var bare kjent folk, og drakk vann en liten stund før jeg tenkte ¨Faen heller¨ nå har du muligheten til å drikke, åpnet enn Smirnoff Ice, og allerede etter første slurk kom angsten. Tenk om du er allergisk?? Du har spist masse mat i dag og is, nå kommer du til å legge på deg!!
Ventet 10min med neste slurk for å se om jeg fikk hevelsene i munn, det gjorde jeg ikke, så klarte å drikke opp resten, så bestemte hun som hadde festen at de skulle lage hjemmelagde Strawberry daiquiri. Allerede voldsomt trigget av angst så var det ikke noe alternativ til å si neij da hun bare satte i gang og lagde til alle. Den ble laget med vodka, jordbær, minttu, isbiter og banan. Hele meg kriblet, dette takler jeg ikke, men jeg kan jo ikke være frekk og si neij heller??
Vet jo at jeg tåler banan og jordbær, da jeg har testet disse flere ganger i sommer. Men Vodka og minttu?, takler magen min det etter så mye tull for noen få uker siden??
Tok 1 slurk og den var ikke noe god, det var alt for mye minttu, var ærlig og sa at den ikke var noe for meg, så ga den heller til henne som lagde dem, og hun var helt enig, den var ikke noe god, men hun var så full at hun drakk den uansett.
Så drakk jeg vel rundt 0.4L vann før neste Smirnoff Ice, nå begynte panikken sakte å komme fram, tok meg selv i å ufrivillig holde pusten gjentatte ganger, måtte snakke til meg selv, pust rolig og ikke stopp! Pust rolig, pust rolig! så vibrerte klokka mi og sa at jeg måtte roe meg ned, jeg var alt for stresset og da så jeg at jeg hadde over 90 i puls selv om jeg satt rolig!! Da skjønte jeg at jeg måtte ta ett valg, enten drikke mer så jeg ikke kjenner det lenger, eller stoppe og prøve å få tilbake kontrollen.
Men akkurat da så bestemte de andre seg for at vi skulle ned på Smalangen! Jeg drakk noen dl til med vann før vi gikk. Vi kom ned på baren og jeg hadde bestemt meg for å drikke bort panikken, men så var de utsolgt for Smirnoff Ice, så da ble det plan B, slutte å drikke for i kveld!
Det var kjempe mange folk der, som er uvanlig. så jeg ble i alle fall distrahert nok til at jeg ikke kjente panikken så godt.
Men jo mer vann jeg drakk, jo trøttere ble jeg, og jeg orket ikke lenger å være så ¨Happydappy gira¨ og de andre ble fullere og fullere så til slutt var de overalt og jeg ble sittende alene, så jeg drev med tlf
Så etter 20min alene så kom tankene fra alle gangene jeg var alene på skolen! *Du er uønsket *Du passer ikke inn *De liker deg ikke *De hater deg *Du er for rar *Du kan ikke danse eller noe, så sitt her, ellers vil alle le av deg *Er jo ikke rart du sitter alene, ingen vil henge med noen som deg!
Så etter 10min til så kom en kompis bort å spurte om det gikk bra, jeg løy og sa ja, men at jeg snart drar hjem. Han sa okey og gikk bort til noen andre. Så kom en annen og sa ‘’Se på deg da, lille stille, går det bra?” svarte jada, men jeg reiser hjem nå.
Da klarte jeg ikke holde tilbake lenger og begynte å grine, prøvde å stoppe, men det gikk ikke, så da fortet jeg meg og tok alle tingene mine og gikk hjem før noen så det.
Gråt hele veien hjem, alle rasjonelle tanker var borte, jeg var plutselig ‘’Klassens lille stille igjen” (som det står på klassebildet mitt i 10kl) Hun som ikke turte å gjøre noe annet enn å sitte stille bakerst i hjørne av klasserommet pga alle mobberne.
Alle de fæle tankene og kommentarene fra skolen kom bombanderende. Men jeg måtte stoppe å gråte nå, fordi jeg var hjemme og mamma hadde ikke lagt seg enda og jeg ville ikke prate om det, men det gikk ikke, mamma syns jeg var alt for tidlig hjemme så hun trodde ikke på meg når jeg sa at det ikke var noe galt, så hun ga meg en klem og da begynte jeg å grine igjen.
Fortalte bare at jeg følte meg utenfor, men at det ikke var pga noe dem hadde gjort. For det var jo ingen der som var slemme mot meg. Det er bare denne dritt diagnosen og traumene jeg har fått pga alle mobberne på skolen.
Gikk å la meg og merket at den lille alkoholen jeg hadde drukket var på vei ut igjen, smålig hodepine og fortsatt forhøyet puls (får noe høyere hvilepuls av alkohol)
Resten av helga var helt ødelagt, følte meg skikkelig nedfor og ønsket ikke noe sosial kontakt med noen i det hele tatt.
Unnvikende Personlighetsforstyrrelse:
For å oppfylle kriteriene for en unnvikende personlighetsforstyrrelse skal individet, ifølge ICD_10, i tillegg til de generelle kriterier for personlighetsforstyrrelse, ha minst fire av følgende personlighetstrekk stabilt vedvarende over tid:
Vedvarende og gjennomgripende følelser av anspenthet og frykt.
Oppfatning om at en er sosialt klønete, lite personlig tiltrekkende eller underlegen andre.
Overdreven opptatthet av å kunne bli kritisert eller avvist i sosiale situasjoner.
Uvillighet til å involvere seg med andre hvis en ikke er sikker på å bli likt.
Innskrenket livsstil som følge av behov for fysisk sikkerhet.
Unngåelse av sosiale eller yrkesmessige aktiviteter som innebærer betydelig mellommenneskelig kontakt, på grunn av frykt for kritikk, misbilligelse eller avvisning.
Følelse av å være mindre verdt enn andre.
Overfølsomhet overfor avvisning og kritikk
Jeg har alle 8 hoved kriteriene!
Andre kjennetegn
Mennesker med AvPD er opptatt av sin egen utilstrekkelighet og inngår vennskap med andre så fremst de er sikre på at de ikke vil bli avvist. Tap og avvisning er så smertefullt for disse, at de velger å være ensom framfor å risikere avvisning.
Har et sterkt ønske om å være sosial men klarer det ikke.
Snakker om et bestemt ”ufarlig” tema (jobb, familie, spesielle hendelser) for å unngå personlige spørsmål.
Sier aldri med vilje noe som vil såre en annen person.
Går langt over sine egne grenser for å ta vare på andre.
Noen har kun har kontakt med nær familie og har kun noen få nære eller ingen venner.
Noen er veldig stille og oppslukt av tanken på sin egen manglende evne til å si noe fornuftig. Er overbevist om at ingen har noen interesse av deres meninger.
Unngår fysisk kontakt i frykt for at noen skal komme for nært innpå.
Ekstremt lav selvtilit.
Sterkt hat mot egen person.
Desperat ønske om å være usynlig.
Følelsesmessig distansering i intime situasjoner.
Problemer med å fungere i jobbsammenheng.
Ser ikke at noen kan ha glede av deres nærvær.
Føler seg underlegen andre.
Lager sin egen fantasiverden som et fluktredskap og for å forstyrre smertefulle tanker. (Serier, gaming, tegner osv)
Lokaliserer utganger og plasserer seg sånn at de kan stikke av uten at noen legger merke til det.
Kan være følsomme overfor lukter, høye lyder eller lys.
Har ofte problemer med å sette grenser og er sårbar overfor manipulerende personer.
Sterkt kontrollbehov.
Perfeksjonisme, alt skal være perfekt så ingen kan utsette noe på dem.
Bytter ofte frisør/dagligvarebutikk/restaurant i frykt for å bli gjenkjent.
Vil ikke samkjøre med kolleger eller venner i frykt for å bli fanget i en situasjon uten mulighet til å flykte.
Hvis forstyrrelsen forblir ubehandlet, vil personen isolere seg selv stadig mer.
Dette var noen av tingene som gjelder meg når det kommer til denne diagnosen, men det er mye mer, også flere ting jeg ikke har tatt med fordi dette innlegget begynner å bli langt. Det har blitt en del negative innlegg i det siste, men har flere positive på lager i hjernekassa, så de kommer i løpet av uka!
Håper dere hadde en bedre helg enn meg, og god sommer!
Dette innlegget kan virke triggende for personer med Helse angst, Spiseforstyrrelser og lignende!
Så jeg har jo gått ned masse i vekt di siste 18mnd, jeg gikk fra å overspise til å spise veldig lite, og det har gått overraskende lett etter at galleblæra ble fjernet, fikk inn vaner til å veie maten for å passe på nøyaktig hva jeg fikk i meg for å fortsette vektnedgangen. Men de siste mnd har jeg merket at det kanskje er noe mer som ligger bak, ettersom at alle i helse teamet mitt har sakt at jeg bør stoppe vektnedgangen nå, fordi etter at overflødig hud skal bli operert bort etter Januar 2023, så er jeg pr nå normal vektig.
Men jeg har i det siste begynt å reagere på mat, jeg hovner opp i og rundt munn, og det kjennes ut som at jeg har spist en brennende kaktus, så det har blitt noen telefoner til legevakt, inkludert at jeg måtte komme inn å få allergi medisiner, jeg har vært hos fastlegen og han tok blodprøver på nøtter og mat varer, alt var negativt, så han henviste til prikktest, som jeg fikk time til 20.oktober!! Jeg ringte de på fredag og de hadde heldigvis en avbestilling på førstkommende onsdag, men da måtte jeg stoppe på allergi medisinen sånn at testene blir riktige.
Jeg vet jo ikke hva i maten jeg reagerer på, men hver gang det skjer så skriver jeg ned hva jeg har spist, det har skjedd 6 ganger til nå, 4 ganger siste 2 ukene, så siden jeg har kraftig helse angst, så tørr jeg jo nesten ikke spise mat!
Hittil, så har jeg reagert på: 06/05: Bakeri kjøpt, Verdens beste (kake) 01/06: Reeses puffs (frokost blanding) 20/06: Nutrilett Caramell bar (proteinbar) 26/06: Spagetti a la capri, Sjokolade pudding, vanilje saus (spiste de fort etter hverandre, så vet ikke hvem av dem jeg reagerte på) 02/07: Cocopops (frokost blanding) 03/07: Bolle med Kinakål, agurk, pasta, sprøstekt løk og ketchup!
Hevelsen og rødheten etter å ha spist Nutrilett baren
Så fikk begynne hos en ernæringsfysiolog i Frisklivssentralen og vi skulle stabilisere mat og vekt, men det går dårlig ettersom at jeg reagerer på mer og mer mat, og jeg blir reddere og reddere for hver gang, spesielt nå som jeg ikke kan ta allergi medisiner heller. Etter at jeg måtte stoppe på allergi medisinen så bestemte jeg meg for å kun spise de få tingene jeg ikke har reagert på til nå, og selvfølgelig så måtte jeg da begynne å reagere på Cocopops, som jeg har spist hver dag i over 2mnd nå, uten å reagere før nå i helga. Så da er jo plutselig all mat usikkert og det trigger angsten min voldsomt, den sier: Du må slutte å spise, alt av mat er farlig!.
Jeg vet jo at det er urealistisk, men de tankene kommer hver gang jeg er sulten, hver gang jeg lager meg mat, og hver gang jeg spiser
Hun på frisklivssentralen sa også at sånn generelt sett som jeg prater om mat, så ser hun masse røde flagg i forhold til spiseforstyrrelse og spurte om hun kunne få ringe legen min, fordi hun mente at jeg måtte få rask hjelp med allergien før eventuell spiseforstyrrelse blir verre, og at jeg burde bli henvist til noen med bedre erfaring med både spise forstyrrelse og mat/allergier enn henne.
Jeg sa ja til det, men at pr nå så har legen min sommer ferie. Hun ringte og fikk beskjeden om at han var på ferie og at hun ble anbefalt å sende han melding fordi han sjekker de selv om han har ferie. Så hun ville gjøre det, og spurte om hun kunne ringe psykisk helse også, som var greit for min del.
Hun spurte også om jeg kunne prøve å spise rene ting sånn i forhold til allergien, slutte å veie maten og meg selv. Hele meg begynte å dirre!
Klarer jeg virkelig å gi slipp på noe av kontrollen min? Jeg kommer jo sikkert til å legge på meg 10kg innen neste uke om jeg gjør det!
Jeg har fulgt disse reglene i over 1år Spis når du er sulten, men: Helst over 800Kcal pr dag, Men ikke noe særlig mer enn 1000Kcal pr dag Kan gå opp til 1200Kcal på en veldig aktiv dag (hvis trening forbrant mer enn 500Kcal) Aldri over 1200Kcal
Når jeg nærmer meg 1200Kcal så får jeg trang til å trene, enten gå meg 1 times tur, ta meg en topp tur, eller spille Beat Saber i over 1 time! For å gjøre meg fortjent til mer mat/snacks og fortsatt gå ned i vekt! Men klarer fortsatt ikke gå over 1200Kcal selv om jeg trener ekstra.
Sa ja til å prøve å la være å veie alt, selv om hele meg strittet i mot.
Dag 1, gikk ikke, veide cocopops, Dag 2, samme som dag 1 Dag 3, Høy angst dag, spiste under 600Kcal totalt i løpet av dagen Dag 4, Psykomotoriske fysioterapauten min, syns jeg skal begynne å veie ting igjen hvis det gjør så jeg spiser mindre enn 600kcal pr dag at jeg ikke har kontroll. Men klarte å la være å veie Cocopops, spiste også 3 porsjoner med Foccacia til middag. Skikkelig karbohydrater cravings! Dag 5, Spiste 4 spiseskjeer is, i stede for å veie opp 100g og veide ikke Cocopopsen Dag 6, Samme som dag 4. Men allergisk reaksjon på Cocopopsen! Dag 7, Veide ikke opp noe i dag, men fikk allergisk reaksjon på middagen min i dag, så da har det skjedd 2 dager på rad! Spiste en bolle med kinakål, agurk, 60g pasta, sprøstekt løk og ketchup (som er veldig rene greier i mine øyne) og spiste dette på dag 5 også, men da reagerte jeg ikke!? Er jo til å bli sprø av!
Skal til frisklivssentralen i morgen, så da får vi se hva hun sier og tenker om veien videre når jeg forteller om denne uken..
13.juni så hadde jeg og pappa vært i båthavna å gjort i stand båten for å bli løftet opp for å bytte en ventil dagen etter, og planen var å gå en tur med hunden etterpå, vi viste ikke helt hvor vi skulle gå, men det var fra Storsand en plass, når vi kom til parkeringen så var det skilt mot Bjønnåsen, Stikkvannshytta, Bjørnåsen, og flere. Vi begynte bare å gå mot alle 3, til vi kom til ett vegskille med enda flere skilt på, desverre glemte jeg å ta bilde, men vi bestemte oss for å gå mot Bjønnåsen, så det var egentlig bare en haug med oppåver bakker! Men når vi hadde kommet ett stykke så begynte det både å regne og tordne!
Jeg personlig er ikke redd lyn eller torden, men likte ikke å være oppi høyden med metall på meg (klokke, mobil, nøkler og piercingen i tunga) heldigvis så fløy det fort forbi.
Vi kom oss til toppen og det var noe helt annet enn jeg hadde trodd, det var skikkelig viking/middelalder aktig på toppen og det var bare driit kult å se på!
Her kan man slipe sverdet!Koselig stor gapahuk ting hvor man kunne grilleAltså se på alle de vandrende sauene daaaa, jeg vil jo bare hilsee!
Selve turen opp dit var ikke så spennende, men det var utrolig fint på toppen og vil helt klart gå opp dit igjen!
Her om dagen når jeg var på kvelds tur med pappa og hunden vår Phoebe så gikk vi langs en grus vei som vi ofte går på oppi skogen her, men denne gangen så vi plutselig masse Røyk Quartz i fjellskrentene langs veien, vi viste at det fantes her ute ettersom at vi har funnet det på en fjelltopp i området, men det er noen km unna der vi var nå.
Viste du at Røykkvarts er nasjonalstenen til Skottland?
Og geologen i meg blir jo super glad å begynner å lete etter flere, og det fant jeg, ikke alle er like fine selvfølgelig og mange som sitter fast i fjellet fortsatt.
Røyk Quartz mot solnedgangen
Denne var vel den klareste jeg fant, men det var veldig synd at det var sprekker i den, men jeg syns den var kjempe fin uansett, så den var en av de som fikk bli med hjem 🙂
Fant også disse:
Skulle ønske jeg hadde sånn stein slipe maskin ting så jeg kunne fått disse enda finere og kanskje brukt dem til smykker eller noe, det står i alle fall på prioriterings lista over ting jeg skal se om jeg får tak i 😀
Også har jeg planer om å skaffe meg utstyr så jeg kan få hakket ut flere og større krystaller, så tenkte å gå tilbake snart å lete mer.
Jeg har alltid farget håret mye, i alle mulige farger, jo mer crazy jo bedre! Men når jeg fikk gallestein i slutten av 2020 så klarte jeg ikke å spise, så fra nyttårsaften 2020 til 10.Mai 2021 gikk jeg ned 30kg fordi jeg ikke klarte å spise pga smerter og som resultat av underernæring så begynte håret mitt å falle ut, så jeg bestemte meg for å klippe meg kort, Pixie cut kort, og jeg elsket det!
Juli 2021
Det var veldig digg å ha kort hår, men det ble fort kjedelig, man kunne ikke gjøre noe særlig annet enn å rufse til håret. Pluss at man måtte vaske håret hver dag for at det skulle legge seg fint, så da ble det å gro ut håret igjen, men i den perioden håret gror ut så bør man ikke farge håret ettersom at det skader så fælt, holdt ut i 7mnd (1.Februar) før jeg farget det mørkebrunt!
Og jeg digget det også, helt til bursdagen min nærmet seg (19.mars) og jeg ville ha den naturlige fargen tilbake så jeg kunne bruke extentions og late som jeg hadde langt hår!
Det gikk veldig dårlig, bleiket håret og fargen gikk rett ut, men den fargen jeg skulle farge over, satt ikke, så måtte prøve igjen og det funka litt, men da var håret utrolig slitt, så da ble det å la det være sånn rar farge, og jo flere mnd som gikk, jo mer orange ish ble det, så i går dro jeg til frisør og farget det profesjonelt for første gang i livet!!
Så da ble det Islandsk blondt! Digger fargen 😀 og nå skal jeg la håret være så lenge jeg klarer, helst til jeg har hår ned til Hofta! men det tror jeg ikke at jeg klarer, men lengden skal jeg få til 😀
Juni 2022
Man kan også se hvor tydelig kragebeina mine har blitt siden juli i fjor :O Det la jeg ikke merke til før nå, så det var litt gøy 😀
ADVARSEL! KAN VIRKE TRIGGENDE FOR PERSONER MED PSYKISKE PROBLEMER!
Hey kjære lesere!
Så… jeg har delt bilder på instagram, og facebook, men jeg har aldri delt hvordan det skjedde eller når det starta, det tok også nesten 1 år før jeg delte at jeg hadde gått ned over 30kg, så jeg får flere hendvendelser på begge plattformene og har jo fortalt litt til de som har spurt, men her er det, hva jeg gikk igjennom og fortsatt sliter med.
Men det kom noe positivt ut av det til slutt, kommer også til å legge inn bilder jeg har tatt i tiden som har gått og hvordan man ser ut etter ett så stort vekt tap.
Jeg var en normal unge, med kanskje en litt sær personlighet og interesser, men jeg var meg selv, som mange ikke taklet og ble derfor mye mobbet, jeg gikk mye for meg selv og brukte vel mat som trøst, som gjorde at jeg la på meg og ble mobbet enda mer, min max vekt nådde jeg i 2019 med hele 130kg!
130kg
Jeg følte at jeg hadde prøvd alt for å gå ned i vekt men ble bare tyngere og tyngere. Jeg spurte derfor legen om å ta vekt operasjon og ble henvist til ernærings spesialist på Bærum sykehus, hvor jeg måtte måles og veies, måtte også prøve å holde vekta stabil en periode, som jeg klarte, så fikk beskjed om at jeg kunne komme inn på overvekts kurset de har før en operasjon, og jeg måtte møte opp alle 8 dagene for å få operasjon, jeg kom inn på dette kurset i januar 2020, like før korona.
Det ble noen restriksjoner, men kurset ble til slutt ferdig, skulle så ha samtale med kirurg ang operasjon i september 2020. September kom og jeg var utrolig dårlig mentalt sett, panikk anfall flere ganger om dagen og jeg viste nesten ikke hvem jeg var eller hvor jeg var og det var bare kaos i hodet mitt, så jeg sa til kirurgen at sånn som jeg er nå, så klarer jeg ikke en operasjon, og det var han enig i når jeg fortalte hvordan jeg hadde det. Men jeg skulle få ny innkalling om 6mnd for å se om jeg var bedre.
Så kom desember, jeg var ikke noe bedre, jeg sov ikke og angsten hadde full kontroll og jeg hadde så rare følelser i magen, det var som en ball beveget seg rundt i magen og det gjorde driit vondt, legen viste ikke hva det var, han skyldte på helse angsten min. Noen dager senere så måtte jeg brått til tannlegen med en betent tann og da rant det over, angsten var for ille, satt å ristet i stolen, alt var tåkete, klarte ikke fokusere, klarte ikke puste og jeg tenkte at dette orker jeg ikke ett minutt til, får jeg ikke hjelp nå så tar jeg mitt eget liv.
Fikk antibiotika av tannlegen og gikk ut til bilen og ringte legekontoret og forklarte at dette orket jeg ikke mer, fikk komme inn med engang, satt å ristet i og grein 45min før legen kom og legen sa at jeg burde legges inn på psykiatrisk for å få hjelp, men at de ikke hadde plass før dagen etter, enda en dag i helvette.
kom dit dagen etter og allerede etter 1 time hadde jeg fått angst medisiner, livredd for dødelige bivirkninger så turte jeg ikke være alene, så noen måtte sitte med meg i over 1 time. Natten kom og angsten sa at hvis jeg sov så døde jeg, så hver gang jeg sovnet så våknet jeg med panikk anfall med engang, var så ille at ene nattvakta satt seg utenfor rommet mitt så jeg skulle føle meg tryggere. Var innlagt i 1 uke, med samtaler hver dag, men fordi jeg har Unnvikende personlighets forstyrrelse så ville de ikke ha meg der for lenge, så det ikke skulle være ¨farlig¨ å reise hjem, noe det var det jo uansett for angsten min, for alt kunne jo drepe meg.
Ble sendt hjem 22. Desember, turte ikke spise julekaker, jeg kunne jo være allergisk. Dagene gikk sakte, og smertene i magen ble bare verre, på nyttårsaften spiste vi kalkun og diverse, og smertene tok helt av, jeg var helt sikker på at tarmene mine skulle sprekke og fikk voldsomt panikk anfall, ringte 113. Ambulansen kom, de tok tester og jeg hadde høy puls og blodtrykk, så ble en tur på legevakta, jeg var forstoppet, liv redd for medisiner så fikk jeg ett pulver å drikke med vann, og legen måtte bevise at det ikke var noe kroppen tok opp, bare smurte tarmen, ellers hadde jeg ikke turt å drikke det. Og at angsten min var så ille som den var så ble jeg innlagt på psykiatriske akutten på Blakstad sykehus. Ble skrevet ut dagen etter, fordi de ikke legger inn folk pga angst..
Brukte dette pulveret fikk av legevakta, men det ble ikke noe bedre, og smertene var like ille. Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle spise noe mer, jeg fikk bare sulte. Så fikk jeg vite at den angst medisinen jeg hadde begynt på når jeg var innlagt at den ga ofte forstoppelse, så da sluttet jeg på den, fikk endelig gått på do igjen, men smertene var der fortsatt, hver gang jeg spiste så kjentes det ut som at noen tok et belte rundt magen min og stramte så hard at jeg ikke fikk puste, og kjentes ut som at noen prøvde å knekke ryggraden min, smertene varte i opp til 8timer uten pause!, så spiste under 400kcal hver dag.
Snakket med legen hver uke, det er bare angsten din sier han! I februar 2021 spurte han om jeg hadde gått ned i vekt, og jeg sjekket jo ikke vekta mi, hatet jo å se tallet, han tok meg på vekta og jeg hadde mista 15kg på litt under 2mnd, da ble jeg tatt på alvor og henvist til gastroskopi og koloskopi, hvor de fant ut at jeg hadde brokk i magen og fikk streng beskjed av legen på sykehuset å drikke næringsdrikk, ellers kom jeg til å bli veldig dårlig veldig fort når jeg ikke får i meg mat.
Ble også henvist til mr og ultralyd av magen, og på ultralyden av magen fant de gallestein! Da falt alle brikkene på plass og jeg ble henvist til kirurg på drammen sykehus, han presset litt på magen min og spurte om det gjorde vondt, og det gjorde det. Ble da henvist til operasjon for å fjerne galleblæra, men pga korona så var det ikke prioritert, drammen hadde 8mnd ventetid! men Kongsberg hadde 3mnd, så valgte kongsberg! I mens jeg ventet så fant jeg ut at jeg kunne spise kylling fillet og stekte poteter hvis jeg spiste dem kjempe sakte, brukte opp til 4 timer å spise 1 måltid, så fikk kcal opp til 800 pr dag.
Men så ble angsten verre igjen, over 10 panikkanfall daglig, mye til legevakt og lege pga smertene, så ble henvist til akutt psykisk helse hvor de mente at jeg burde legges inn igjen for å begynne på medisiner, deriblandt Cipralex som jeg gikk på i 5år tidligere, jeg ble lagt inn, tok 3 dager før jeg turte å ta den, allerede samme dagen så følte jeg meg like dårlig som den dagen jeg slutta på den, kvalm, uvel, feber følelse og direkte dårlig, så den nektet jeg å ta flere ganger. Så da ble det å prøve Quetiapin igjen, som jeg også hadde gått på før sammen med Cipralex, men for søvn sånn at jeg i alle fall hadde mer energi til å slåss mot angsten, fikk fullstendig panikk når den begynte å fungere, ble jo tåkete og jeg mistet litt balanse osv fordi jeg ble trøtt, så jeg slåss alt jeg kunne mot den, for vist jeg mistet kontrollen så kom jeg til å dø. Nattvakta var den samme som i desember og han så at Quetiapin begynte å fungere så han fulgte meg til rommet og satt på utsiden så jeg skulle føle meg tryggere, var bare innlagt 5 dager denne gangen. Kom ut 1.uke før gallesteins operasjonen.
Dagene til operasjonen var full av angst, både for selve operasjon og fordi jeg måtte jo ta masse medisiner både før, under og etter operasjonen, tenk om de kræsjer!!
Dagen kom og jeg hadde godtatt at i dag var dagen jeg skulle dø. Så tok medisinene som de sa på vei til sykehuset, ble vanvittig trøtt og likegyldig. Hadde sakt i fra på forhånd at operasjonen ikke skjedde hvis ikke pappa fikk være med inn selv om det var korona, og de sa det gikk fint. De spurte om det var noen medisiner jeg ikke tålte, og svarte Tramadol, for den hadde jeg massiv reaksjon på i 2019. Fikk noen andre medisiner og bare svelget dem, kom jo til å dø uansett.
Ble trillet inn i operasjons rommet hvor de forklarte hva som skulle skje og fikk på meg maska, men det de ikke sa var at maska var kjempe vanskelig å puste i, så fikk fullstendig panikk, så ble det svart.
Våknet 2 timer senere, alt hadde gått fint og fikk se hvor stor steinen var, den hadde aldri kommet ut av seg selv. Men smertene var ganske sterke, opp å gå, få mer smertestillende og så hjem!
Dagene etter var sterke med angst både for komplikasjoner og medisiner, i tillegg så drakk jeg en smoothie med melk, honning, banan og blåbær som jeg reagerte på, begynte å klø skikkelig i halsen, føltes ut som at jeg måtte hoste hele tiden. Så da ble det slutt på å spise Honning og blåbær. Hadde også fått beskjed om å holde meg unna fett fordi det klarte ikke kroppen lenger å håndtere på riktig måte, så uten galleblæra vil man legge fort på seg!
Så kom tiden hvor man skulle lære seg å spise på nytt, angsten for smerter når man spiste var fortsatt der og like sterk som før operasjonen, prøvde små ting og alt endte opp i diare, tarmen var ikke vandt til å få konstant mengde med gallesyre. Så ble fortsatt mye Kylling og stekte poteter, for det taklet magen bra. Men nå hadde jeg blitt så vant til å spise lite at jeg tenkte at jeg bare kunne egentlig bare fortsette å spise lite, fortsette å gå ned i vekt, men med litt mer variasjon i maten, og det funket, minimum kcal 800, max 1200kcal pr dag, på denne tinden så svømte jeg også opp til 9km i uka, så gikk ned 1-2kg i uka
Det første bilde jeg tok av meg så hadde jeg gått ned ca 38kg og det var 17 August 2021
-38Kg
Neste bilde jeg tok var 23.desember, da hadde jeg gått ned 47kg!
-47Kg
Januar 2022 fikk jeg innkalling til ny samtale med kirurg ang slanke operasjon, pga korona, så ble 6mnd til 18mnd, og han viste jo ikke at jeg hadde gått ned selv, jeg dro til timen, han ropte meg opp, jeg fulgte etter han inn på samtale rommet, han ser på meg, og spørr: du er Christina? Ja svarer jeg. Han sa at han måtte dobbelt sjekke, for jeg var jo ikke en overvektig person, jeg begynte da å forklare alt som hadde skjedd i mellomtiden, og han ville veie meg, og vekta viste jo hva jeg sa til han. Han fortsatte med å si at dette er noe han ALDRI har opplevd, og at dette skjer rett og slett ikke, at en som venter på operasjon dukker opp og har gått ned mer enn hva man ville ha gjort med selve operasjonen. De fleste står stille eller veier mer når de kommer til samtalen for å avtale tid til operasjon.
Det var helt utrolig å høre, for i hode mitt har jeg ikke gått ned så mye, i hode mitt veide jeg fortsatt over 100kg
Han fortsatte da med å si at jeg ikke lenger trengte/ kunne få denne operasjonen, og det viste jeg, og ville heller ikke hatt den nå, han sa også at siden jeg er så ung og at hvis jeg la på meg masse igjen, så kunne jeg få operasjonen ved en senere anledning, da var det bare for fastlegen å henvise fordi jeg hadde gått gjennom kurset. Men som jeg sa til han, så har jeg ingen planer om å gå opp igjen, jeg skal fortsette ned. Og med det avsluttet han meg på overvekts klinikken.
Men nå begynte vekta å gå litt tregere, kroppen jobber alt den kunne for å ikke gi slipp på mer vekt. Så neste bilde jeg tok ble tatt 17. februar 2022, Da hadde jeg gått ned totalt 50kg!
-50kg
Nå går vekta enda saktere ned, selv om jeg har økt aktivitets nivået, jeg har sluttet å svømme opp til 3 dager i uka, men går heller toppturer opp til 6 dager i uka! Så klarte 5kg til 11. April 2022
-55kg
Så da måtte jeg bare prøve en topp som var min favoritt når jeg var på mitt tyngste!
Nå er det plass til 2 av meg i denne toppen, det er helt sykt å se på! Jeg har gått ned litt til siden April og veier nå i Juni 71kg!
9.juni 2022 -59Kg
Målet mitt er å veie mellom 52-65kg da dette er ideal vekta i forhold til høyden min, men det er etter at løs huden har blitt fjernet.
Jeg er vanvittig stolt av meg selv for å ha klart dette
Men det kommer med sine egne utfordringer, som angsten for å gå opp igjen i vekt, angsten for mat generelt er fortsatt her osv, pluss at den løse huden gjør at jeg dekker til noen deler av kroppen min fordi jeg er redd for at folk skal se og mobbe meg for den, som de gjorde med vekta mi!
Men sa jo tidligere i dette innlegget at jeg skulle dele hvordan jeg ser ut nå, og dere har sett fremgangen med klær på, her kommer noen bilder av mage og lår!
Her ser man huden henger og slenger
Magen/navelen min når jeg ligger på siden
Også har jeg fått skikkelig hengepupper, og henge rumpe så ingen truser passer ordentlig, de bare sklir opp i rattattaen uansett, men sånne bilder føler jeg ikke for å dele pr nå.
Dette innlegget ble mye tøffere å skrive enn jeg trodde, mange vonde minner, men som sakt, det kom noe positivt ut av det til slutt, og nå vet dere hvordan jeg gikk ned i vekt.
Vil du følge med hvordan det går videre kan du følge meg på instagram https://www.instagram.com/christinaexploring
