ADVARSEL! KAN VIRKE TRIGGENDE FOR PERSONER MED PSYKISKE PROBLEMER!

Hey kjære lesere!

Så… jeg har delt bilder på instagram, og facebook, men jeg har aldri delt hvordan det skjedde eller når det starta, det tok også nesten 1 år før jeg delte at jeg hadde gått ned over 30kg, så jeg får flere hendvendelser på begge plattformene og har jo fortalt litt til de som har spurt, men her er det, hva jeg gikk igjennom og fortsatt sliter med. 

Men det kom noe positivt ut av det til slutt, kommer også til å legge inn bilder jeg har tatt i tiden som har gått og hvordan man ser ut etter ett så stort vekt tap.

Jeg var en normal unge, med kanskje en litt sær personlighet og interesser, men jeg var meg selv, som mange ikke taklet og ble derfor mye mobbet, jeg gikk mye for meg selv og brukte vel mat som trøst, som gjorde at jeg la på meg og ble mobbet enda mer, min max vekt nådde jeg i 2019 med hele 130kg! 

Jeg følte at jeg hadde prøvd alt for å gå ned i vekt men ble bare tyngere og tyngere. Jeg spurte derfor legen om å ta vekt operasjon og ble henvist til ernærings spesialist på Bærum sykehus, hvor jeg måtte måles og veies, måtte også prøve å holde vekta stabil en periode, som jeg klarte, så fikk beskjed om at jeg kunne komme inn på overvekts kurset de har før en operasjon, og jeg måtte møte opp alle 8 dagene for å få operasjon, jeg kom inn på dette kurset i januar 2020, like før korona. 

Det ble noen restriksjoner, men kurset ble til slutt ferdig, skulle så ha samtale med kirurg ang operasjon i september 2020. September kom og jeg var utrolig dårlig mentalt sett, panikk anfall flere ganger om dagen og jeg viste nesten ikke hvem jeg var eller hvor jeg var og det var bare kaos i hodet mitt, så jeg sa til kirurgen at sånn som jeg er nå, så klarer jeg ikke en operasjon, og det var han enig i når jeg fortalte hvordan jeg hadde det. Men jeg skulle få ny innkalling om 6mnd for å se om jeg var bedre.

Så kom desember, jeg var ikke noe bedre, jeg sov ikke og angsten hadde full kontroll og jeg hadde så rare følelser i magen, det var som en ball beveget seg rundt i magen og det gjorde driit vondt, legen viste ikke hva det var, han skyldte på helse angsten min.
Noen dager senere så måtte jeg brått til tannlegen med en betent tann og da rant det over, angsten var for ille, satt å ristet i stolen, alt var tåkete, klarte ikke fokusere, klarte ikke puste og jeg tenkte at dette orker jeg ikke ett minutt til, får jeg ikke hjelp nå så tar jeg mitt eget liv.

Fikk antibiotika av tannlegen og gikk ut til bilen og ringte legekontoret og forklarte at dette orket jeg ikke mer, fikk komme inn med engang, satt å ristet i og grein 45min før legen kom og legen sa at jeg burde legges inn på psykiatrisk for å få hjelp, men at de ikke hadde plass før dagen etter, enda en dag i helvette.

kom dit dagen etter og allerede etter 1 time hadde jeg fått angst medisiner, livredd for dødelige bivirkninger så turte jeg ikke være alene, så noen måtte sitte med meg i over 1 time. Natten kom og angsten sa at hvis jeg sov så døde jeg, så hver gang jeg sovnet så våknet jeg med panikk anfall med engang, var så ille at ene nattvakta satt seg utenfor rommet mitt så jeg skulle føle meg tryggere. Var innlagt i 1 uke, med samtaler hver dag, men fordi jeg har Unnvikende personlighets forstyrrelse så ville de ikke ha meg der for lenge, så det ikke skulle være ¨farlig¨ å reise hjem, noe det var det jo uansett for angsten min, for alt kunne jo drepe meg.

Ble sendt hjem 22. Desember, turte ikke spise julekaker, jeg kunne jo være allergisk. 
Dagene gikk sakte, og smertene i magen ble bare verre, på nyttårsaften spiste vi kalkun og diverse, og smertene tok helt av, jeg var helt sikker på at tarmene mine skulle sprekke og fikk voldsomt panikk anfall, ringte 113. 
Ambulansen kom, de tok tester og jeg hadde høy puls og blodtrykk, så ble en tur på legevakta, jeg var forstoppet, liv redd for medisiner så fikk jeg ett pulver å drikke med vann, og legen måtte bevise at det ikke var noe kroppen tok opp, bare smurte tarmen, ellers hadde jeg ikke turt å drikke det. 
Og at angsten min var så ille som den var så ble jeg innlagt på psykiatriske akutten på Blakstad sykehus. Ble skrevet ut dagen etter, fordi de ikke legger inn folk pga angst..

Brukte dette pulveret fikk av legevakta, men det ble ikke noe bedre, og smertene var like ille. Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle spise noe mer, jeg fikk bare sulte.
Så fikk jeg vite at den angst medisinen jeg hadde begynt på når jeg var innlagt at den ga ofte forstoppelse, så da sluttet jeg på den, fikk endelig gått på do igjen, men smertene var der fortsatt, hver gang jeg spiste så kjentes det ut som at noen tok et belte rundt magen min og stramte så hard at jeg ikke fikk puste, og kjentes ut som at noen prøvde å knekke ryggraden min, smertene varte i opp til 8timer uten pause!, så spiste under 400kcal hver dag.

Snakket med legen hver uke, det er bare angsten din sier han!
I februar 2021 spurte han om jeg hadde gått ned i vekt, og jeg sjekket jo ikke vekta mi, hatet jo å se tallet, han tok meg på vekta og jeg hadde mista 15kg på litt under 2mnd, da ble jeg tatt på alvor og henvist til gastroskopi og koloskopi, hvor de fant ut at jeg hadde brokk i magen og fikk streng beskjed av legen på sykehuset å drikke næringsdrikk, ellers kom jeg til å bli veldig dårlig veldig fort når jeg ikke får i meg mat. 

Ble også henvist til mr og ultralyd av magen, og på ultralyden av magen fant de gallestein! Da falt alle brikkene på plass og jeg ble henvist til kirurg på drammen sykehus, han presset litt på magen min og spurte om det gjorde vondt, og det gjorde det. Ble da henvist til operasjon for å fjerne galleblæra, men pga korona så var det ikke prioritert, drammen hadde 8mnd ventetid! men Kongsberg hadde 3mnd, så valgte kongsberg! 
I mens jeg ventet så fant jeg ut at jeg kunne spise kylling fillet og stekte poteter hvis jeg spiste dem kjempe sakte, brukte opp til 4 timer å spise 1 måltid, så fikk kcal opp til 800 pr dag.

Men så ble angsten verre igjen, over 10 panikkanfall daglig, mye til legevakt og lege pga smertene, så ble henvist til akutt psykisk helse hvor de mente at jeg burde legges inn igjen for å begynne på medisiner, deriblandt Cipralex som jeg gikk på i 5år tidligere, jeg ble lagt inn, tok 3 dager før jeg turte å ta den, allerede samme dagen så følte jeg meg like dårlig som den dagen jeg slutta på den, kvalm, uvel, feber følelse og direkte dårlig, så den nektet jeg å ta flere ganger. Så da ble det å prøve Quetiapin igjen, som jeg også hadde gått på før sammen med Cipralex, men for søvn sånn at jeg i alle fall hadde mer energi til å slåss mot angsten, fikk fullstendig panikk når den begynte å fungere, ble jo tåkete og jeg mistet litt balanse osv fordi jeg ble trøtt, så jeg slåss alt jeg kunne mot den, for vist jeg mistet kontrollen så kom jeg til å dø. Nattvakta var den samme som i desember og han så at Quetiapin begynte å fungere så han fulgte meg til rommet og satt på utsiden så jeg skulle føle meg tryggere, var bare innlagt 5 dager denne gangen. Kom ut 1.uke før gallesteins operasjonen. 

Dagene til operasjonen var full av angst, både for selve operasjon og fordi jeg måtte jo ta masse medisiner både før, under og etter operasjonen, tenk om de kræsjer!!

Dagen kom og jeg hadde godtatt at i dag var dagen jeg skulle dø. Så tok medisinene som de sa på vei til sykehuset, ble vanvittig trøtt og likegyldig. Hadde sakt i fra på forhånd at operasjonen ikke skjedde hvis ikke pappa fikk være med inn selv om det var korona, og de sa det gikk fint. De spurte om det var noen medisiner jeg ikke tålte, og svarte Tramadol, for den hadde jeg massiv reaksjon på i 2019. Fikk noen andre medisiner og bare svelget dem, kom jo til å dø uansett. 

Ble trillet inn i operasjons rommet hvor de forklarte hva som skulle skje og fikk på meg maska, men det de ikke sa var at maska var kjempe vanskelig å puste i, så fikk fullstendig panikk, så ble det svart. 

 

 

Våknet 2 timer senere, alt hadde gått fint og fikk se hvor stor steinen var, den hadde aldri kommet ut av seg selv. Men smertene var ganske sterke, opp å gå, få mer smertestillende og så hjem!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dagene etter var sterke med angst både for komplikasjoner og medisiner, i tillegg så drakk jeg en smoothie med melk, honning, banan og blåbær som jeg reagerte på, begynte å klø skikkelig i halsen, føltes ut som at jeg måtte hoste hele tiden. Så da ble det slutt på å spise Honning og blåbær. Hadde også fått beskjed om å holde meg unna fett fordi det klarte ikke kroppen lenger å håndtere på riktig måte, så uten galleblæra vil man legge fort på seg!

Så kom tiden hvor man skulle lære seg å spise på nytt, angsten for smerter når man spiste var fortsatt der og like sterk som før operasjonen, prøvde små ting og alt endte opp i diare, tarmen var ikke vandt til å få konstant mengde med gallesyre. Så ble fortsatt mye Kylling og stekte poteter, for det taklet magen bra. Men nå hadde jeg blitt så vant til å spise lite at jeg tenkte at jeg bare kunne egentlig bare fortsette å spise lite, fortsette å gå ned i vekt, men med litt mer variasjon i maten, og det funket, minimum kcal 800, max 1200kcal pr dag, på denne tinden så svømte jeg også opp til 9km i uka, så gikk ned 1-2kg i uka 
 

Det første bilde jeg tok av meg så hadde jeg gått ned ca 38kg og det var 17 August 2021

Neste bilde jeg tok var 23.desember, da hadde jeg gått ned 47kg!

Januar 2022 fikk jeg innkalling til ny samtale med kirurg ang slanke operasjon, pga korona, så ble 6mnd til 18mnd, og han viste jo ikke at jeg hadde gått ned selv, jeg dro til timen, han ropte meg opp, jeg fulgte etter han inn på samtale rommet, han ser på meg, og spørr: du er Christina? Ja svarer jeg. 
Han sa at han måtte dobbelt sjekke, for jeg var jo ikke en overvektig person, jeg begynte da å forklare alt som hadde skjedd i mellomtiden, og han ville veie meg, og vekta viste jo hva jeg sa til han.
Han fortsatte med å si at dette er noe han ALDRI har opplevd, og at dette skjer rett og slett ikke, at en som venter på operasjon dukker opp og har gått ned mer enn hva man ville ha gjort med selve operasjonen. 
De fleste står stille eller veier mer når de kommer til samtalen for å avtale tid til operasjon. 

Det var helt utrolig å høre, for i hode mitt har jeg ikke gått ned så mye, i hode mitt veide jeg fortsatt over 100kg

Han fortsatte da med å si at jeg ikke lenger trengte/ kunne få denne operasjonen, og det viste jeg, og ville heller ikke hatt den nå, han sa også at siden jeg er så ung og at hvis jeg la på meg masse igjen, så kunne jeg få operasjonen ved en senere anledning, da var det bare for fastlegen å henvise fordi jeg hadde gått gjennom kurset. 
Men som jeg sa til han, så har jeg ingen planer om å gå opp igjen, jeg skal fortsette ned. Og med det avsluttet han meg på overvekts klinikken. 

Men nå begynte vekta å gå litt tregere, kroppen jobber alt den kunne for å ikke gi slipp på mer vekt. Så neste bilde jeg tok ble tatt 17. februar 2022, Da hadde jeg gått ned totalt 50kg! 

Nå går vekta enda saktere ned, selv om jeg har økt aktivitets nivået, jeg har sluttet å svømme opp til 3 dager i uka, men går heller toppturer opp til 6 dager i uka! Så klarte 5kg til 11. April 2022

Så da måtte jeg bare prøve en topp som var min favoritt når jeg var på mitt tyngste!

Nå er det plass til 2 av meg i denne toppen, det er helt sykt å se på!
Jeg har gått ned litt til siden April og veier nå i Juni 71kg! 

Målet mitt er å veie mellom 52-65kg da dette er ideal vekta i forhold til høyden min, men det er etter at løs huden har blitt fjernet. 

Jeg er vanvittig stolt av meg selv for å ha klart dette

Men det kommer med sine egne utfordringer, som angsten for å gå opp igjen i vekt, angsten for mat generelt er fortsatt her osv, pluss at den løse huden gjør at jeg dekker til noen deler av kroppen min fordi jeg er redd for at folk skal se og mobbe meg for den, som de gjorde med vekta mi!

Men sa jo tidligere i dette innlegget at jeg skulle dele hvordan jeg ser ut nå, og dere har sett fremgangen med klær på, her kommer noen bilder av mage og lår!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Også har jeg fått skikkelig hengepupper, og henge rumpe så ingen truser passer ordentlig, de bare sklir opp i rattattaen uansett, men sånne bilder føler jeg ikke for å dele pr nå.

Dette innlegget ble mye tøffere å skrive enn jeg trodde, mange vonde minner, men som sakt, det kom noe positivt ut av det til slutt, og nå vet dere hvordan jeg gikk ned i vekt. 

Vil du følge med hvordan det går videre kan du følge meg på instagram
https://www.instagram.com/christinaexploring 

Håper dere får en fantastisk dag videre!